På tide å reformere verneplikten?

Allmenn verneplikt er ingen ideell måte å organisere et forsvar på, men en profesjonell hær er heller ikke noe godt alternativ – i hvert fall dersom det blir en arena for de mest “skyteglade” av oss. Det er særlig to grunner til at dagens norske vernepliktsordning ikke fungerer. For det første har forsvaret få incentiver til å effektivisere all den tid arbeidskraften til de vernepliktige ikke fremgår som en kostnad i regnskapet. For det andre er ordningen direkte urettferdig og kjønnsdiskriminerende.

Det siste vil nok i manges øyne kreve en ytterligere forklaring. Som et utgangspunkt er det nødvendig å innse at verneplikten i realiteten er en skatt på lik linje med annen beskatning. Om du arbeider og staten tar en del av lønnen din eller om staten tar arbeidskraften din direkte går i realiteten ut på det samme. Dette er egentlig ganske opplagt, selv om det for mange nok høres litt rart ut første gang man tenker over det. Når man først har innsett at verneplikten er en skatt, må man dernest ta innover seg at det dessuten er tale om en skatt som ilegges borgerne på grunnlag av kriterier som kjønn, alder og andre mer eller mindre tilfeldige utvelgelseskriterier.

Dette er ganske oppsiktsvekkende. Hadde man for alvor foreslått å innføre en slik type beskatning på noe annet område i samfunnet hadde det neppe fått stor oppslutning. Prøv f.eks. å foreslå at alle kvinner mellom 45 og 48 år, som ved pliktig oppmøte til kontroll blir ansett å ha god fysisk og mental helse, skal betale hele sin inntekt i skatt neste år. Det ville ganske sikkert ikke blitt akseptert – med god grunn.

Noen vil argumentere mot at verneplikten er kjønnsdiskriminerende ved å si at kvinner på sin side bidrar til samfunnet gjennom å føde og oppdra barn. Dette argumentet er overhodet ikke gyldig lenger. Menn bidrar stadig mer hjemme – og det skulle bare mangle. Dessuten får man jo betalt for å føde barn i form av betalt fødselspermisjon. Dersom argumentet overhodet skulle tas på alvor måtte man jo også betalt full lønn til de som avtjener verneplikt.

Det er på høy tid at vi gjør noe med vernepliktsordningen. Den kan ikke lenger forsvares og har vært utdatert i lang tid. Dessuten står den i skarp kontrast til målet om likestilling mellom kjønnene som har ligget nær toppen av den politiske dagsorden i snart et halvt århundre. Likevel er det ikke nødvendigvis så fristende å avskaffe hele ordningen – alternativet med en profesjonell hær er som nevnt kanskje heller ikke så fristende.

En løsning kunne imidlertid være å opprettholde dagens vernepliktordning, men å betale full lønn til de vernepliktige slik at de ikke utsettes for en diskriminerende og urettferdig tilleggsbeskatning. En annen løsning kunne vært å skattlegge alle som ikke avtjener verneplikt tilsvarende, noe som ville gitt samme resultat skattyterne imellom. Det siste kunne f.eks. gjennomføres ved at alle som ikke avtjener verneplikt (både kvinner og menn) ilegges en årlig tilleggsbeskatning over flere år som til sammen tilsvarer å gi fra seg ett årsverk til fellesskapet – et tilsvarende beløp for de vernepliktige burde kostnadsføres i regnskapet til forsvarsdepartementet. Avhengig av hva man mener om det totale skattetrykket kunne man eventuelt også justert annen beskatning av arbeidskraft (f.eks. inntektsskatt og/eller arbeidsgiveravgift) tilsvarende. På denne måten kunne vi beholdt verneplikten, men unngått de mest iøynefallende svakhetene ved ordningen.

Hva er poenget med å skattlegge “de rike”?

Det stilles stadig krav om at “de rike” må skattlegges hardere, men hva oppnår vi egentlig med det? Så lenge vi snakker om de aller rikeste kan vi med god grunn forutsette at disse menneskene bruker en svært liten andel av sin inntekt og/eller formue til personlig forbruk. Resten investeres. Dersom dette er riktig er det også grunn til å anta at den absolutte størrelsen på det personlige forbruket er uavhengig av skattebyrden. Økt beskatning går derfor utover investeringene – som kommer hele samfunnet til gode – og ikke det personlige forbruket.

Dersom vi samtidig antar at myndighetene har et mål om en gitt investeringstakt i samfunnet som helhet, f.eks. som en gitt andel av BNP, betyr det at staten må investere mer når private investeringer avtar. Økt beskatning av “de rike” medfører i så fall at private investeringer faller og offentlige investeringer øker med samme beløp. Hva har vi oppnådd med det? Noen vil naturligvis foretrekke statlig fremfor privat eierskap, men begrunnelsen er da gjerne at man vil redusere forskjellene i samfunnet – og det har man vel ikke oppnådd dersom det personlige forbruket til “de rike” forblir uendret. Å skattlegge de aller rikeste har trolig en viktig symboleffekt, men reelt sett spiller det kanskje ikke så stor rolle.

Det er lov å la seg skremme…

Uten å ville trekke sammenlikningen for langt mener jeg det er grunn til å reflektere over en del tendenser i dagens Europa som minner urovekkende mye om 30-tallet og opptakten til annen verdenskrig. Jeg vil på ingen måte spå at vi står på randen av et nytt krigsutbrudd, men det er en del tendenser som jeg mener at vi bør være bevisst på og som kan få uønskede konsekvenser – særlig når de finner sted samtidig.

• Økonomiske krisetider: Mange europeiske land sliter med lav økonomisk vekst og høy arbeidsledighet (over 20% i enkelte land). Mange frykter at dette er en situasjon som kan vare lenge. (Japan har knapt hatt økonomisk vekst på 30 år.) Det bør ikke komme som noen overraskelse at slike krisetider skaper frykt og aggresjon blant brede lag av befolkninen, noe man også så blant annet i Tyskland på 30-tallet.
• Høy statsgjeld: På samme måte som Tyskland stod i stor gjeld etter å måtte betale krigserstatning etter første verdenskrig er det også i dag mange europeiske land som sliter med store gjeldsforpliktelser de ikke makter å bære. Dette går utover befolkningen som synes det er urimelig å betale for gjeld som mer eller mindre uberettiget har blitt pådratt dem av landets ledere eller andre. Også befolkningen i kreditorlandene blir skuffet når de ikke får tilbakebetalt sine utlån og det skapes gjensidig misnøye på tvers av ulike land.
• Sviktende velferdsordninger: Når økonomien svikter kan konsekvensene for befolkningen reduseres ved hjelp av gode velferdsordninger. Slike velferdsordninger var derimot ikke godt utbygget i Tyskland på 30-tallet og i dag bygges de ned over store deler av Europa. Kanskje er det enda verre å bli fratatt goder man allerede har vendt seg til enn den gang da dagens velferdsgoder ennå ikke eksisterte? At selv et ellers stabilt land som Storbritannia opplever folkeopprør kan være et farlig tegn.
• Økende klasseforskjeller: Klasseforskjellene i Europa har kanskje aldri vært større enn på 1920-tallet og selv om mange tapte mye penger i 1929 var Europa fortsatt preget av enorme klasseskiller som trolig bidro til å øke misnøyen blant brede lag av befolkningen. På samme måte har klasseskillene økt dramatisk i løpet av det siste tiåret og mange opplever nok at de rike slipper for billig unna fra den finansielle krisen de selv har skapt.
• Tiltakende rasisme: På samme måte som antisemittismen bredte om seg på 30-tallet (særlig i Tyskland, men også f.eks. i Norge) ser man også i dag en sterk økning i rasistiske holdninger blant befolkningen. Anders Behring Breivik var kanskje alene om terrorhandlingene, men han er ikke den eneste som viser stadig større misnøye overfor innvandring generelt og muslimer spesielt.
• Opplevelse av at fremmede “stjeler” arbeidsplasser: Jødene ble brukt som syndebukker på 30-tallet og ble ufortjent tildelt mye av skylden for de dårlige tidene. På samme måte ser vi i dag at europeiske arbeidere som opplever lønnspress og nedleggelser av enkeltbedrifter gjerne legger skylden på arbeidsinnvandring (les: “sosial dumping”) og konkurranse fra lavkostland. En viktig likhet med situasjonen på 30-tallet er at ofrene for lønnspress og oppsigelser utgjør betydelige deler av befolkningen og har lav utdannelse. En viktig forskjell fra situasjonen på 30-tallet er at denne gangen har de rett i påstanden om at det er andre etniske grupper som “stjeler” arbeidsplassene deres – eller rettere sagt utkonkurrerer dem med lavere lønnskostnader.
• Stor politisk avstand mellom mannen i gaten og den herskende eliten: Mange tyskere var på 30-tallet lei av politikere som de mente ikke bidro til å hjelpe dem ut av uføret. Dette banet veien for Hitlers valgseier i 1933 da han fremstod som en sterk leder og et populistisk alternativ for folk flest. På samme måte ser vi i dag økende folkelig motstand mot den herskende eliten. Politikere i Hellas og Storbritannia kan ha så rett de bare vil i at skattene må økes og velferdsordningene reduseres, men store deler av befolkningen er ikke enig. Det er heller ikke mange tyskere som er enig i Angela Merkels forsøk fra å redde Hellas fra kollaps. Et annet eksempel på folkelig motstand mot den herskende eliten er fremveksten av mer eller mindre høyreekstreme og/eller populistiske partier over hele Europa som vi har sett det siste tiåret. Vårt eget Fremskrittspartiet er kanskje ikke så høyreekstremt, men partiets sterke vekst (med unntak av årets kommunevalg) viser likevel at Norge, som mange andre land i Europa, dreier i en populistisk retning hvor mange velgere nok også deler svært fremmedfiendtlige og til dels høyreekstreme synspunkter.

Jeg vil igjen understreke at sammenlikningen med 30-tallet ikke bør dras for langt. De konsekvensene som gjorde seg gjeldene i 1939 var da også til de grader ekstreme. Likevel bør det være grunn til ettertanke og det vi opplevde i Norge den 22. juli er i det minste et tegn på at noen kan la seg drive til å gå svært langt i det som for dem er en kamp mot det herskende politiske system.

Hørt om lokaldemokrati?

I forbindelse med kommune- og fylkestingsvalget ser jeg stadig at mediene sammenlikner velferdstilbud og/eller skattenivå i ulike kommuner. Dette forekommer naturligvis ikke bare i forbindelse med valgkampen, men det er nok et særlig stort innslag av slike saker nå.

Sakene fremstilles som regel slik at kommuner med forholdsvis lavt nivå på velferdstilbudet eller høye (eiendoms)skatter stilles i et dårlig lys. Ofte tas det også til orde for at Regjeringen eller Stortinget må gripe inn mot slike kommunale forskjeller.

På denne måten overser vi hele poenget med lokaldemokratiet – at kommunene skal få prioritere forskjellig. Det er helt naturlig at f.eks. en kommune med borgerlig flertall velger lavere skatter fremfor mer offentlig finansierte velferdstjenester og motsatt for kommuner med en venstreorientert politisk ledelse. Medienes stadige negative fokus på slike regionale forskjeller er i beste fall uheldig – i verste fall kan det på sikt være en fare for lokaldemokratiet.

Hvor ble det av ytringsfriheten?

AUF (ved leder Eskil Pedersen) har nylig anmeldt FrP-politiker Christian Tybring-Gjedde for brudd på den såkalte rasismeparagrafen (straffeloven § 135a). Bakgrunnen er Tybring-Gjeddes uttallelser på FrPs landsmøte om mobbing og ungdom med minoritetsbakgrunn. Den mest nedlatende kommentaren skal visstnok ha vært:

”Mobbing er det overalt, men det er noe annet når innvandrergutter går sammen i gjenger, mot norske gutter. Det er ingen tvil om at innvandrergutter blir hissigere enn norske – det ligger i kulturen.”

Det er liten tvil om at uttalelsen er generaliserende og mange vil nok føle at den er støtende. Dette er imidlertid ikke ensbetydende med at uttalelsen er straffbar, og det er etter mitt syn svært urovekkende at AUF velger å anmelde Tybring-Gjedde.

For det første kan det være en sterk påkjenning for en privatperson som Tybring-Gjedde å bli anmeldt for et straffbart forhold – noe som tilsier at man generelt bør være varsom med å gå til det skritt å anmelde noen. Man bør i hvert fall være temmelig sikker på at vedkommende har gjort noe straffbart før man går til en anmeldelse. I Tybring-Gjeddes tilfelle er det tvert imot helt sikkert at han ikke har gjort noe straffbart. Straffeloven § 135a er ment å ramme langt mer nedlatende ytringer enn dem som nylig ble fremført av Tybring-Gjedde.

Til sammenlikning kan det nevnes at det var sterk dissens i Høyesterett da den tidligere lederen for partiet Hvit valgallianse ble dømt etter den samme bestemmelsen, og saken omtales gjerne som et grensetilfelle. For de av dere som ikke husker Hvit valgallianse kan det nevnes at de blant annet hadde programfestet tvangssterilisering av minoriteter med et endelig mål om et ”hvitt” Norge. Man kan mene hva man vil om Tybring-Gjeddes uttalelser, men det er langt opp til grensen for hva som er straffbart.

For det annet sier anmeldelsen noe om AUFs syn på hva som burde vært straffbart, og dette er enda mer urovekkende. At AUF, som landets største ungdomsparti og springbrett for morgendagens toppolitikere, mener at denne typen uttalelser bør være straffbare vitner om et syn på ytringsfriheten som står i skarp kontrast til de krav som ellers stilles i frie, vestlige demokratier. Dersom man skulle ønske å gjøre denne typen uttalelser straffbare ville det etter mitt syn klart stride mot det grunnleggende vernet av ytringsfriheten både i Grunnloven § 100 og Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen artikkel 10. AUF bør gå i tenkeboksen og vurdere om de virkelig støtter en slik begrensning i en av våre mest grunnleggende menneskerettigheter.

Hva kommer egentlig etter kapitalismen?

I sin gjestekommentar i Dagens Næringsliv mandag 31. januar skriver Robert Skidelsky at “kapitalismen har gjort jobben sin” i den rike del av verden og at vi fremover heller bør nyte det vi har fremfor å jage etter mer. På denne bakgrunn stiller han spørsmål om hvorvidt det nå er naturlig med et mer kommunistisk styresett.

Tanken minner om den gamle ideen til Karl Marx om at samfunnet utviklet seg i ulike faser hvor ulike styresett tilhørte de ulike fasene. Jeg har sansen for innlegget til Skidelsky fordi vi aldri bør ta vårt nåværende styresett for gitt som det eneste riktige og fordi ulike faser i et lands utvikling naturligvis stiller ulike krav til dets styresett. Derimot tror jeg ikke det er kommunismen som hverken vil eller bør overta for kapitalismen.

Det er riktig som Skidelsky skriver at kapitalismen i stor grad har gjort jobben sin i den rike del av verden. Tidligere var det nærmest opplagt at vi stadig skulle etterstrebe høyest mulig økonomisk vekst – nå blir stadig flere opptatt av andre mål for politikken. Et eksempel på dette er den relativt nye samfunsfaglige disiplinen som gjerne kalles “lykkeforskning” – hvor fokus ikke er på hvordan vi kan maksimere BNP per innbygger, men opplevd “lykke” i befolkningen.

Jeg er imidlertid uenig når Skidelsky fra dette trekker slutningen at vi bør innføre et mer kommunistisk styresett. Jeg tror de blandingsøkonomiene vi har i den vestlige verden i dag både bør og vil forbli. Man vil kanskje bevege seg litt i den ene eller andre retning, men noe systemskifte har jeg ikke tro på.

Det er allerede i dag synlig at vi i den rike del av verden har begynt å tilpasse oss en ny epoke hvor vi er så rike at vi heller bør nyte det vi har fremfor å strebe etter mer. Vi jobber mindre og mindre, flere jobber deltid, flere går på trygd, man pensjonerer seg tidligere og tidligere, studerer lenger, ordet “gap year” har blitt en del av det norske språk, mange tar seg mer ferie og den lovbestemte retten til ferie i Norge har også blitt utvidet.

Disse trendene er en naturlig respons på at vi har blitt så rike som vi er. Det som blir viktig fremover er en liberal politikk som gir mennesker lov til å realisere slike personlige, ikke-materielle mål uten at det på urimelig vis går utover andre. I praksis betyr det at man gjerne må ta seg mer fri, men man kan ikke forvente at fellesskapet skal betale for det. Ønsker man å jobbe deltid er det helt ok, men da går man tilsvarende ned i lønn. Man kan ikke få i både pose og sekk. På denne måten kan vi i vesten bygge videre på våre liberale samfunn ved å gi den enkelte valgfrihet med hensyn til hvilke mål man ønsker å realisere.

Man kan ikke forby alt man ikke liker

Jeg sitter på et hotellrom i Johannesburg og har akkurat sett en fantastisk god debatt på CNN om forholdet mellom den muslimske og den vestlige verden. Hvis jeg skal trekke ut hva jeg oppfatter som syntesen, så handler det i bunn og grunn om at man ikke kan forby alt man ikke liker. Dette bør egentlig være gammel lærdom, men feilene gjentar seg dessverre igjen og igjen. Jeg sikter til forbud mot religiøse hodeplagg i Frankrike, minareter i Sveits og visstnok også restriksjoner på bygging av moskeer i Tyskland.

Det er fristende å tro at det finnes en så lettvint løsning som å nedlegge et forbud hvis man er misfornøyd med noe i samfunnet, men dette er dessverre ikke alltid tilfellet. Et forbud løser ikke problemet ved roten. Problemet vil ligge og ulme under jorden selv om det tilsynelatende ikke finnes lenger fordi de fleste naturlig nok retter seg etter forbudet – i hvert fall i tilstrekkelig grad til at det fremstår slik utad.

Dessuten innebærer slike forbud et betydelig inngrep i sentrale menneskerettigheter. At religionsfriheten angripes er selvsagt og trenger vel egentlig ingen ytterligere forklaring. Men kanskje enda verre: Det er et ganske dramatisk inngrep i den personlige frihet når myndighetene begynner å regulere hva slags klær du skal få lov til å ha på deg. Hvordan ville du reagert dersom det ble introdusert et forbud mot din klesstil?

Det er følgelig ikke problemfritt å innføre slike forbud, og når effekten av forbudet er høyst tvilsom bør man da etter min mening la det hele være og heller satse på andre virkemidler som utdanning, holdningskampanjer, åpen dialog og lignende.

Den ene av debbatantene på CNN tok steget et skritt videre ved å anføre at den vestlige verden ikke bør legge for hardt press på muslimske land for å få slutt på steining av kvinner. Synspunktet møtte naturligvis hard motbør ettersom det ble fremført direkte på amerikansk fjernsyn, men jeg synes det er et modig synspunkt som åpner for dyp refleksjon. Igjen er vi tilbake til det grunnleggende spørsmålet om det er hensiktsmessig å forby alt man ikke liker, men steining er dog noe mer ekstremt enn å bære et religiøst hodeplagg. Likevel bunner det ut i spørsmålet om man skal stå på prinsippene, koste hva det koste vil, eller om man heller bør anlegge en mer pragmatisk innfallsvinkel: På hvilken måte kan vi raskest klare å løse problemet, ved dialog eller ved krav om forbud? Og for å legge til en tilsiktet provokasjon: Hva er det vi i vesten egentlig bryr oss om – å redde flest mulig muslimske kvinner fra å bli steinet eller er det viktigere å få gjennomslag for våre vestlige idealer?

Det er mulig at det finnes en parallell her til diskusjonen mellom den kantianske pliktetikken og utilitarismens nyttetenkning. Kall meg gjerne utilitarist – jeg er i hvert fall redd for at vi henger oss for mye opp i prinsipper og glemmer den pragmatiske nyttetenkningen. Et forbud – eller en rettighet som er motsatsen for den som forbudet søker å verne – har ingen verdi i seg selv utover de positive nytteeffektene det måtte skape i samfunnet.

Uten sammenlikning for øvrig, så vil jeg gjerne avslutte med å trekke en parallell til norske forhold – og til emner som tidligere har vært debbatert på denne siden. Dette med å forby alt man ikke liker har vel også en side mot prostitusjonsforbudet i Norge, det foreslåtte forbudet mot tigging og flere av forbudene som særlig rammer de narkomane. Dette er alle sammfunnsproblemer som ikke kan løses gjennom forbud. Mulig man også kan trekke det så langt som en del av kvoteringsreglene som opp igjennom årene har blitt innført i likestillingens navn…

På tide å samarbeide med FrP?

Jeg er et av de Venstre-medlemmene som mener, og mente, at Venstre bør gå inn for et bredt borgerlig regjeringssamarbeid som også inkluderer FrP. Ikke fordi jeg er så veldig glad i FrP – da hadde jeg ikke stemt Venstre – men fordi et slikt samarbeid har mange andre gode grunner for seg:

• For det første er ikke FrP farlig i seg selv. Det er deler av politikken deres som er farlig for Norge. Legg merke til at det bare er deler av FrPs politikk som den gjengse Venstre-velger bør være redd for. FrP har også mange gode forslag som vel så gjerne kunne vært fremmet av Venstre. Jeg tenker for eksempel på områder som økt valgfrihet og effektivisering av offentlig sektor.
• De delene av FrPs politikk som Venstre har grunn til å være redd for er i hovedsak de samme som Høyre og KrF har grunn til å være redd for. Fraksjonen Høyre/Venstre/KrF er til sammen større enn FrP i et bredt borgerlig samarbeid. Vi kan applaudere de gode forslagene til FrP og blokkere for de vi ikke liker.
• Én ting skal FrP ha for: De viser en enorm vilje til å handle og har mange forslag til endringer (riktignok av varierende kvalitet). Hvis vi får en borgerlig flertallsregjering i 2013 kan vi få igjennom mange viktige, irreversible reformer. Høyre, Venstre og KrF kan sammen sikre at de forslagene som vedtas holder høy kvalitet.
• Med 22,9 % av stemmene er FrP Norges nest største parti, og størst på borgerlig side. Venstre har alltid vært en sterk tilhenger av folkesuverenitetsprinsippet. Det var Venstre som fikk igjennom allmenn stemmerett i 1913. Hvis Venstre systematisk forsøker å holde FrP utenfor regjeringsmakt, mener jeg at dette bidrar til å svekke folkets innflytelse over maktfordelingen i samfunnet.
• Til forrige kulepunkt vet jeg at mange vil komme med følgende innvending: ”Men Venstre og FrP ligger så langt fra hverandre politisk at vi ikke er naturlige samarbeidspartnere.” Ja, Venstre og FrP ligger langt fra hverandre politisk. Men begge er borgerlige partier. Vi må spille på det vi har felles, så får vi få med oss Høyre og KrF der vi er sterkt uenig med FrP.
• Valgkampen og valgresultatet indikerer at vi beveger oss mot et politisk Norge med to store blokker, én på hver side av midten. Som uavhengig parti i midten mister man oppmerksomhet. I et bredt borgerlig samarbeid kan Venstre derimot markere seg som partiet for alle dem som ønsker en borgerlig flertallsregjering, men med en markant intern motvekt overfor FrP.

Oppsummeringsvis: Det er ikke så farlig om FrP sitter i regjering eller ikke. Det viktigste er den politikken som føres av en slik regjering. Min spådom er at mesteparten av denne politikken også vil være god Venstre-politikk.

Sponheim har selvfølgelig et poeng når han sier at mange Venstre-velgere kan ha flyktet til Arbeiderpartiet i frykt for en FrP-regjering. Jeg tror likevel at flukten fra Venstre til Høyre, i frykt for en Arbeiderpartiregjering, har vært mye større. Venstre er et borgerlig parti. Venstre-velgere vil ha en borgerlig regjering.

Terra-kommuner og nåverdi…

Terra-kommunene gikk høyt ut i sine pressemeldinger etter ”seieren” i rettsaken mot Depfa Bank. En del norske medier videreformidlet blindt innholdet i pressemeldingene, men det var heldigvis også noen journalister som tok seg tid til å lese dommen fra London.

Kommunene vant frem med sin påstand om at låneavtalen var ugyldig fordi den strider mot kommuneloven. Hovedregelen, både etter norsk og engelsk rett, er imidlertid at ytelsene da skal restitueres. Dette er egentlig ganske logisk. Hvis en avtale er ugyldig, er man ikke forpliktet til å oppfylle den. Hvis den allerede er oppfylt, blir virkningen at begge parter må gi tilbake det de har mottatt.

I en låneavtale vil bankens ytelse være et pengebeløp som ytes på et gitt tidspunkt. Kommunenes ytelse vil være pengebeløp (renter og avdrag) som ytes på et senere tidspunkt. Rettsvirkningen av ugyldighet blir følgelig at kommunene må betale tilbake det de har fått av banken, men de blir samtidig fritatt fra forpliktelsen til å betale renter og avdrag.

Mange norske medier slukte altså kommunenes pressemeldinger rått, med overskrifter som kunne gi inntrykk av at kommunenes tap nå måtte bæres av Depfa Bank. Bedre var de mediene som konfronterte kommunene med at de fremdeles måtte betale tilbake hovedstolen. Til det siste svarte kommunene at dommen likevel innebar en stor seier fordi man nå slapp å betale rentene av gjelden.

Det som hverken journalistene eller kommunene synes å ha forstått, er imidlertid at tilbakebetalingskravet forfaller straks, mens renter og avdrag etter avtalen skulle betales frem i tid. Man trenger ikke å være økonom for å forstå at det å betale tilbake hovedstolen i dag gir samme nåverdi som å betale tilbake hovedstolen pluss renter på et fremtidig tidspunkt. Det kalles pengenes tidsverdi, et fenomen som burde være kjent for de fleste. Kommunene har altså ikke vunnet noe som helst på rettsaken i London. Dette burde både ordførere og journalister klare å forstå.

Når mindre er mer…

Velferdsstaten vår er noe de fleste innbyggerne i Norge verdsetter svært høyt. Derfor bør vi være opptatt av å ivareta velferdsstaten vår også for fremtiden. I dag trues velferdsstaten fra (minst) tre sider:

(1) Mange misbruker velferdsordningene våre. Dette har allerede blitt debattert en hel del i media, og jeg går derfor ikke nærmere inn på det her.

(2) Andelen av befolkningen som er i lønnet arbeid, og som følgelig betaler skatt, blir stadig mindre. Dette er et empirisk faktum som man vanskelig kan argumentere seg bort ifra.

(3) Produktivitetsveksten i offentlig sektor er lavere enn i privat sektor. Hovedårsaken til dette er ikke at de ansatte i privat sektor jobber hardere og mer effektivt, selv om mye sikkert kan gjøres ved å effektivisere offentlig sektor. Forskjellen i produktivitetsvekst skyldes først og fremst at arbeidsoppgavene i offentlig sektor ofte er av en natur som ikke åpner for det helt store effektiviseringspotensialet. Satt på spissen: Den teknologiske utviklingen gjør at vi kan produsere stadig flere og bedre industriprodukter med den samme arbeidskraften, men en lærer kan ikke undervise stadig flere barn og en lege kan ikke behandle stadig flere pasienter på den samme tiden. Denne forskjellen i produktivitetsvekst er en utfordring for velferdsstaten vår fordi veksten i privat sektor hvert år slår ut i økte reallønninger til de ansatte i bedriftene (ved siden av kapitalavkastning til eierne). For at den offentlige sektor skal ha en sjanse til å følge noenlunde med i lønnsutviklingen, blir man hvert år nødt til å gi offentlige ansatte større lønnsøkninger enn den årlige verdiøkningen av det de produserer. For å finansiere dette må man stadig øke skattesatsene uten at man får mer velferd for pengene. Alt går med til lønnsøkninger.

Dette var diagnosen. De tre punktene ovenfor kan vi vanskelig argumentere oss bort fra. Vi ser konsekvensene av denne utviklingen allerede i dag. Jeg sikter til sprengte offentlige budsjetter, sykepleiere og lærere som blir syke av høyt arbeidspress, manglende politistyrker, dårlig vedlikehold av offentlige bygninger osv. Velferdsstaten er under press.

Det neste spørsmålet blir så hva vi kan gjøre for å sikre at den kjære velferdsstaten vår overlever også for våre barn og barnebarn.

Mye kan selvsagt gjøres gjennom effektivisering av offentlig sektor samt strengere kontroller for å avdekke misbruk av velferdsordningene. Disse tiltakene står i dag høyt på den politiske dagsorden, og det er bra, men det er sannsynligvis ikke nok. Vi kan kanskje utsette de verste problemene noen år på denne måten, men det er ikke tilstrekkelig til å løse problemet på sikt. De kreftene som truer velferdsstaten vår er så sterke at vi trenger en mye mer dyptgripende reform.

Vi kan selvsagt fortsette å øke skattene. Men det finnes nok en smertegrense et sted også for oss nordmenn. Fremskrittspartiets sterke vekst kan kanskje oppfattes som et tegn på at denne smertegrensen kan være lavere enn de fleste har vært klar over.

Hvis vi innrømmer at vi ikke kan fortsette å øke skattene i det uendelige, må vi faktisk bite i det sure eplet og begynne å kutte i velferdsordningene våre. Ikke for å avskaffe velferdsstaten, men tvert imot for å redde den. Dette er noe vi alle burde være opptatt av, uavhengig av om vi befinner oss til høyre eller til venstre på den politiske skala.

Mens valgkampen i dag handler om hvem som kan love mest (les: flere velferdsgoder), burde den kanskje heller handle om hvem som klarer å finne de velferdsgodene som vi er minst uvillige til å beskjære eller avskaffe.

Jeg vet at dette neppe kommer til å skje frivillig, men på et eller annet tidspunkt vil vi bli tvunget til å sette oss ned med en liste over alle velferdsgodene våre for å sette en strek over noen av dem. Vi bør gå systematisk til verks. Vi må definere hva som skal være formålet med velferdsstaten vår: Vil vi gi best mulig hjelp til dem som trenger det mest, eller vil vi også ha diverse velferdsordninger for dem som strengt tatt kan betale selv? Videre må vi finne noen ”kjerneoppgaver” for velferdsstaten, f.eks. skole, høyere utdanning, helse og eldreomsorg. Vi må så bli enige om å levere høy kvalitet innenfor kjerneoppgavene, men vurdere kutt i ordninger som ikke er ”kjernevirksomhet” eller som ikke bygger oppunder formålet med velferdsstaten. Høy kvalitet på de viktigste områdene er bedre enn lav kvalitet på mange områder. Mindre er mer…

Velferdsstaten er allerede under press. Jo tidligere vi begynner, desto mindre trenger vi kanskje å kutte? Hva tror dere?