Man kan ikke forby alt man ikke liker

Jeg sitter på et hotellrom i Johannesburg og har akkurat sett en fantastisk god debatt på CNN om forholdet mellom den muslimske og den vestlige verden. Hvis jeg skal trekke ut hva jeg oppfatter som syntesen, så handler det i bunn og grunn om at man ikke kan forby alt man ikke liker. Dette bør egentlig være gammel lærdom, men feilene gjentar seg dessverre igjen og igjen. Jeg sikter til forbud mot religiøse hodeplagg i Frankrike, minareter i Sveits og visstnok også restriksjoner på bygging av moskeer i Tyskland.

Det er fristende å tro at det finnes en så lettvint løsning som å nedlegge et forbud hvis man er misfornøyd med noe i samfunnet, men dette er dessverre ikke alltid tilfellet. Et forbud løser ikke problemet ved roten. Problemet vil ligge og ulme under jorden selv om det tilsynelatende ikke finnes lenger fordi de fleste naturlig nok retter seg etter forbudet – i hvert fall i tilstrekkelig grad til at det fremstår slik utad.

Dessuten innebærer slike forbud et betydelig inngrep i sentrale menneskerettigheter. At religionsfriheten angripes er selvsagt og trenger vel egentlig ingen ytterligere forklaring. Men kanskje enda verre: Det er et ganske dramatisk inngrep i den personlige frihet når myndighetene begynner å regulere hva slags klær du skal få lov til å ha på deg. Hvordan ville du reagert dersom det ble introdusert et forbud mot din klesstil?

Det er følgelig ikke problemfritt å innføre slike forbud, og når effekten av forbudet er høyst tvilsom bør man da etter min mening la det hele være og heller satse på andre virkemidler som utdanning, holdningskampanjer, åpen dialog og lignende.

Den ene av debbatantene på CNN tok steget et skritt videre ved å anføre at den vestlige verden ikke bør legge for hardt press på muslimske land for å få slutt på steining av kvinner. Synspunktet møtte naturligvis hard motbør ettersom det ble fremført direkte på amerikansk fjernsyn, men jeg synes det er et modig synspunkt som åpner for dyp refleksjon. Igjen er vi tilbake til det grunnleggende spørsmålet om det er hensiktsmessig å forby alt man ikke liker, men steining er dog noe mer ekstremt enn å bære et religiøst hodeplagg. Likevel bunner det ut i spørsmålet om man skal stå på prinsippene, koste hva det koste vil, eller om man heller bør anlegge en mer pragmatisk innfallsvinkel: På hvilken måte kan vi raskest klare å løse problemet, ved dialog eller ved krav om forbud? Og for å legge til en tilsiktet provokasjon: Hva er det vi i vesten egentlig bryr oss om – å redde flest mulig muslimske kvinner fra å bli steinet eller er det viktigere å få gjennomslag for våre vestlige idealer?

Det er mulig at det finnes en parallell her til diskusjonen mellom den kantianske pliktetikken og utilitarismens nyttetenkning. Kall meg gjerne utilitarist – jeg er i hvert fall redd for at vi henger oss for mye opp i prinsipper og glemmer den pragmatiske nyttetenkningen. Et forbud – eller en rettighet som er motsatsen for den som forbudet søker å verne – har ingen verdi i seg selv utover de positive nytteeffektene det måtte skape i samfunnet.

Uten sammenlikning for øvrig, så vil jeg gjerne avslutte med å trekke en parallell til norske forhold – og til emner som tidligere har vært debbatert på denne siden. Dette med å forby alt man ikke liker har vel også en side mot prostitusjonsforbudet i Norge, det foreslåtte forbudet mot tigging og flere av forbudene som særlig rammer de narkomane. Dette er alle sammfunnsproblemer som ikke kan løses gjennom forbud. Mulig man også kan trekke det så langt som en del av kvoteringsreglene som opp igjennom årene har blitt innført i likestillingens navn…