Man kan ikke forby alt man ikke liker
2010/04/08
Jeg sitter på et hotellrom i Johannesburg og har akkurat sett en fantastisk god debatt på CNN om forholdet mellom den muslimske og den vestlige verden. Hvis jeg skal trekke ut hva jeg oppfatter som syntesen, så handler det i bunn og grunn om at man ikke kan forby alt man ikke liker. Dette bør egentlig være gammel lærdom, men feilene gjentar seg dessverre igjen og igjen. Jeg sikter til forbud mot religiøse hodeplagg i Frankrike, minareter i Sveits og visstnok også restriksjoner på bygging av moskeer i Tyskland.
Det er fristende å tro at det finnes en så lettvint løsning som å nedlegge et forbud hvis man er misfornøyd med noe i samfunnet, men dette er dessverre ikke alltid tilfellet. Et forbud løser ikke problemet ved roten. Problemet vil ligge og ulme under jorden selv om det tilsynelatende ikke finnes lenger fordi de fleste naturlig nok retter seg etter forbudet – i hvert fall i tilstrekkelig grad til at det fremstår slik utad.
Dessuten innebærer slike forbud et betydelig inngrep i sentrale menneskerettigheter. At religionsfriheten angripes er selvsagt og trenger vel egentlig ingen ytterligere forklaring. Men kanskje enda verre: Det er et ganske dramatisk inngrep i den personlige frihet når myndighetene begynner å regulere hva slags klær du skal få lov til å ha på deg. Hvordan ville du reagert dersom det ble introdusert et forbud mot din klesstil?
Det er følgelig ikke problemfritt å innføre slike forbud, og når effekten av forbudet er høyst tvilsom bør man da etter min mening la det hele være og heller satse på andre virkemidler som utdanning, holdningskampanjer, åpen dialog og lignende.
Den ene av debbatantene på CNN tok steget et skritt videre ved å anføre at den vestlige verden ikke bør legge for hardt press på muslimske land for å få slutt på steining av kvinner. Synspunktet møtte naturligvis hard motbør ettersom det ble fremført direkte på amerikansk fjernsyn, men jeg synes det er et modig synspunkt som åpner for dyp refleksjon. Igjen er vi tilbake til det grunnleggende spørsmålet om det er hensiktsmessig å forby alt man ikke liker, men steining er dog noe mer ekstremt enn å bære et religiøst hodeplagg. Likevel bunner det ut i spørsmålet om man skal stå på prinsippene, koste hva det koste vil, eller om man heller bør anlegge en mer pragmatisk innfallsvinkel: På hvilken måte kan vi raskest klare å løse problemet, ved dialog eller ved krav om forbud? Og for å legge til en tilsiktet provokasjon: Hva er det vi i vesten egentlig bryr oss om – å redde flest mulig muslimske kvinner fra å bli steinet eller er det viktigere å få gjennomslag for våre vestlige idealer?
Det er mulig at det finnes en parallell her til diskusjonen mellom den kantianske pliktetikken og utilitarismens nyttetenkning. Kall meg gjerne utilitarist – jeg er i hvert fall redd for at vi henger oss for mye opp i prinsipper og glemmer den pragmatiske nyttetenkningen. Et forbud – eller en rettighet som er motsatsen for den som forbudet søker å verne – har ingen verdi i seg selv utover de positive nytteeffektene det måtte skape i samfunnet.
Uten sammenlikning for øvrig, så vil jeg gjerne avslutte med å trekke en parallell til norske forhold – og til emner som tidligere har vært debbatert på denne siden. Dette med å forby alt man ikke liker har vel også en side mot prostitusjonsforbudet i Norge, det foreslåtte forbudet mot tigging og flere av forbudene som særlig rammer de narkomane. Dette er alle sammfunnsproblemer som ikke kan løses gjennom forbud. Mulig man også kan trekke det så langt som en del av kvoteringsreglene som opp igjennom årene har blitt innført i likestillingens navn…
I og for seg enig med deg Jannik, men du glemmer et poeng som er viktig og ikke overse. Deler av begrunnelsen for å forby religiøse hodeplagg er jo nettopp for å sikre personlig frihet. Det finnes mange der ute som ikke har tatt valget om å bruke hijaben selv.
Når det gjelder realitetene er det, etter min oppfatning, slik at prinsippene for fort fravikes eller glemmes til fordel for pragmatiske løsninger. Etter min mening preger pragmatismen både det enkelte individ og samfunnet som helhet. De fleste mennesker har en opplevelse av prinsipper om rettferdighet, om enn subjektive og preget av kultur og samfunn. Disse prinsippene kan være objektive av natur, men settes likevel til side av den enkeltes nyttetenkning til fordel for seg selv eller sine idealer. Korrupsjon kan nevnes, noe som frister mange, når de kommer i en posisjon som gir anledning til det. Tidligere rettferdighetsprinsipper taper for egen fordel. I større skala kan man se på adferden under krigføring og bruk av tortur og terror. Ofte begrunnes slike handlinger ut fra pragmatisme. For eksempel ”krigen mot terror”, hvor nytten for verdenssamfunnet begrunner krenkelser av forskjellig art overfor enkeltindivider.
Man kan ikke forby alt man ikke liker. Det er jeg enig i. Men kan man tillate alt? Og, hvis ikke alt tillates, hva skal da forbys? Finnes det verdier av en slik karakter at pragmatikken ikke vinner? Verdier som er så fundamentale at de uavhengig av nytte og begrunnelse har verdi og må respekteres. Disse spørsmålene utfordrer forholdet mellom glidende subjektive begrunnelser contra totale forbud. Finnes det helt fundamentale verdier? Og i så fall hva slags verdier er det prinsipielt sett snakk om: Kan de begrunne eksistensen av ufravikelige prinsipper, eller kan de paradoksalt nok begrunne pragmatisme ved at man prinsipielt sett, i en konkret situasjon, kan tilsidesette enhver rettighet og forbud.
Menneskerettigheter baserer seg på at det eksisterer enkelte ukrenkelige verdier. I så fall, burde ikke disse menneskerettighetene sikres gjennom totale forbud og tilsvarende rettigheter, uavhengig den positive umiddelbare nytteeffekten det måtte skape for samfunnet? Også fra et pragmatisk utgangspunkt, må det vel tjene samfunnet å etablere enkelte, om enn midlertidige og fravikelige, forbud og rettigheter? Det er umulig å tenke seg hvordan dagens samfunn skulle fungere uten lovgivning. Jeg finner på mange måter den pragmatiske tenkningen både logisk og fornuftig på et generelt, overordnet og filosofisk nivå. Men hva med de konkrete følgene av en pragmatisk tenkning? Hva med enkeltskjebnene? Blir for eksempel noen skadet i en bilulykke, vil det vel etter samfunnsøkonomisk nyttetenkning resultere i at det lønner seg å kvitte seg med dem uten noen form for erstatning eller oppreisning. Kan det i enkelte ekstreme situasjoner til og med påstås å eksistere ”nyttig” tortur? Kan pragmatikk rettferdiggjøre tortur, eller mer generelt, finnes det så fundamentale verdier at de kan tilsidesette rettigheter?
Om det tenker jeg: Dypere sett, om det prinsipielt sett kan sies å eksistere så fundamentale verdier at det legitimerer nyttetenkning, dreier det seg da likevel ikke om absolutte prinsipper? Paradoksalt nok vil en pragmatisme, koste hva det koste vil, etter min mening, være et like absolutt prinsipp som et totalt forbud. Da blir det vel et spørsmål om hvilket prinsipp, pragmatikk eller individuelle rettigheter?
I så fall: Hvilket prinsipp? Et ufravikelig forbud setter en absolutt skranke i motsetning til pragmatismen som, slik jeg ser det, ofte er subjektiv og endres i samsvar med makt og flertall. Pragmatisme som prinsipp beskytter verdiene ut fra begrunnelsen og ikke verdien per se. Siden denne begrunnelsen, etter min mening, til de grader bygger på skjønn og ikke mer objektive kriterier og verdier, synes jeg det prinsipielt sett er for risikabelt og legge pragmatisme til grunn.
Veldig interessant inlegg!!
Godt innlegg. Jeg tror imidlertid du overdriver forskjellene mellom utilitarisme og rettighetstenkning. I praksis vil man trolig stort sett komme frem til de samme løsningene siden det å ivareta grunnleggende rettigheter nær sagt alltid også vil gi størst nytte. Verdien av den forutberegnelighet som sikres for den enkelte gjennom (menneske)rettigheter er så stor at den nesten alltid vil veie opp for eventuelle nyttevirkninger som trekker i motsatt retning i hvert enkelt tilfelle.
Ditt eksempel med den som blir skadet i en bilulykke passer godt. Ingen samfunnsøkonom (som jeg har hørt om) vil støtte deg i at det du kaller samfunnsøkonomisk nyttetenkning innebærer at det lønner seg å kvitte seg med vedkommende uten noen form for erstatning eller oppreisning. Dette skyldes minst to forhold:
1. For vedkommende og hans/hennes nærmeste har det en verdi å bli tatt vare på og få oppreisning/erstatning. Denne nytten er trolig svært stor og teller på lik linje med andre nyttevirkninger/kostnader i det du kaller for samfunnsøkonomisk nyttetenkning.
2. For samfunnet for øvrig har forutberegneligheten stor nytte. Det å vite at man vil bli tatt vare på dersom man skulle bli utsatt for en bilulykke skaper trygghet og forutberegnelighet. Denne nytten er trolig også svært stor og må naturligvis tas hensyn til.
Forskjellen mellom utilitarisme og rettighetstenkning kan ikke overdrives. Det er min mening. At man teoretisk, i enkelt(e)tilfelle kan komme til noenlunde samme resultat, kan jeg være enig i. Det rokker imidlertid ikke ved at utgangspunktene er totalt forskjellige, noe som er av vesentlig betydning ikke minst under prosessen, men også for resultatet, selv om resultatene fremstår som like. Begrunnelsen vil alltid være viktig og vise seg en eller annen gang, for eksempel hvis man bygger neste resonnement på det gitte resultat.
Jeg forstår deg slik at du mener at det å ivareta grunnleggende rettigheter, nær sagt alltid vil gi størst nytte, og du mener å ha samfunnsøkonomer med på tankegangen om at menneskerettigheter og sikring av enkeltindividet lønner seg for samfunnet. I den ideelle verden hadde det vært slik. Det er også jeg overbevist om. Og mer: Jeg skulle ønske det var sånn!
Men: Ett er ideologien, noe helt annet er virkeligheten. Å trekke den slutningen mellom ideologi og idealisme på den ene siden og virkeligheten på den annen side, er, slik jeg ser det, å lukke øynene for menneske og dets natur. Når man bygger samfunnet på en idealistisk livsløgn, lider ikke bare enkeltindividet under et falskt skinn av ivaretatte rettigheter, men selve systemet er blendverk, som i virkeligheten tjener dem best med makt og status.
Så godt som alle sverger til idealer om rettferdighet og rettigheter. Også jeg. Om man i praksis skal komme til samme resultat ved nyttetenkning og rettighetstenkning, forutsetter det at den pragmatiske tenkningen bygger på fullstendig objektivitet og at vurderinger foretas av mennesker som virkelig ikke bryr seg mer om seg selv og sine nærmeste enn totalt fremmede. Egentlig trenger man ikke lenger regler i et slikt samfunn. Korrupsjon, makt og en subjektiv og normativ nyttetenkning preger dessverre vår art samme hvor vi ferdes. I blant kreves det også at noen må innrømme feil for at et offer skal få oppreisning i samsvar med menneskerettigheter. Dessverre: Det å innrømme feil ligger langt inne for de fleste. (Det finnes visst ikke ett menneske som selv synes de har gjort noe feil i Fritz Moen saken, for eksempel.)
Selv om (menneske)rettigheter i mange tilfelle ikke kommer rettighetshaver konkret til gode i deres egen sak, er de ikke desto mindre svært viktige. Jeg mener at rettighetenes eksistens i seg selv er normgivende, kulturdannende og fremmer medmenneskelighet. Det er ikke lite bare det, og kommer alle til gode. Dessuten håndheves de for dem som er i slike posisjoner at de kan kreve dem realisert. Eksempelets makt, og ”riset bak speilet” i enhver sak, siden potensialet i teorien er der. Man kan aldri vite hvor menneskerettigheter tvinger seg frem.
Eksistensen av rettigheter virker både reparerende og preventivt og skaper humane holdninger i og for menneskeheten. Rettigheter som beskyttelse mot makt er, slik jeg ser det, i ethvert samfunn helt unnværlig.