Hva kommer egentlig etter kapitalismen?
2011/02/06
I sin gjestekommentar i Dagens Næringsliv mandag 31. januar skriver Robert Skidelsky at “kapitalismen har gjort jobben sin” i den rike del av verden og at vi fremover heller bør nyte det vi har fremfor å jage etter mer. På denne bakgrunn stiller han spørsmål om hvorvidt det nå er naturlig med et mer kommunistisk styresett.
Tanken minner om den gamle ideen til Karl Marx om at samfunnet utviklet seg i ulike faser hvor ulike styresett tilhørte de ulike fasene. Jeg har sansen for innlegget til Skidelsky fordi vi aldri bør ta vårt nåværende styresett for gitt som det eneste riktige og fordi ulike faser i et lands utvikling naturligvis stiller ulike krav til dets styresett. Derimot tror jeg ikke det er kommunismen som hverken vil eller bør overta for kapitalismen.
Det er riktig som Skidelsky skriver at kapitalismen i stor grad har gjort jobben sin i den rike del av verden. Tidligere var det nærmest opplagt at vi stadig skulle etterstrebe høyest mulig økonomisk vekst – nå blir stadig flere opptatt av andre mål for politikken. Et eksempel på dette er den relativt nye samfunsfaglige disiplinen som gjerne kalles “lykkeforskning” – hvor fokus ikke er på hvordan vi kan maksimere BNP per innbygger, men opplevd “lykke” i befolkningen.
Jeg er imidlertid uenig når Skidelsky fra dette trekker slutningen at vi bør innføre et mer kommunistisk styresett. Jeg tror de blandingsøkonomiene vi har i den vestlige verden i dag både bør og vil forbli. Man vil kanskje bevege seg litt i den ene eller andre retning, men noe systemskifte har jeg ikke tro på.
Det er allerede i dag synlig at vi i den rike del av verden har begynt å tilpasse oss en ny epoke hvor vi er så rike at vi heller bør nyte det vi har fremfor å strebe etter mer. Vi jobber mindre og mindre, flere jobber deltid, flere går på trygd, man pensjonerer seg tidligere og tidligere, studerer lenger, ordet “gap year” har blitt en del av det norske språk, mange tar seg mer ferie og den lovbestemte retten til ferie i Norge har også blitt utvidet.
Disse trendene er en naturlig respons på at vi har blitt så rike som vi er. Det som blir viktig fremover er en liberal politikk som gir mennesker lov til å realisere slike personlige, ikke-materielle mål uten at det på urimelig vis går utover andre. I praksis betyr det at man gjerne må ta seg mer fri, men man kan ikke forvente at fellesskapet skal betale for det. Ønsker man å jobbe deltid er det helt ok, men da går man tilsvarende ned i lønn. Man kan ikke få i både pose og sekk. På denne måten kan vi i vesten bygge videre på våre liberale samfunn ved å gi den enkelte valgfrihet med hensyn til hvilke mål man ønsker å realisere.
Flott log Jannik.
Vil bare skyte inn at selv om flere land i vesten ser det som et mål, og har forsøkt, å måle nasjonal lykke, så går noe av poenget til Skidelsky ut på at kapitalismen rent teknisk krever stadig utvidelse av markedet. Dette vet jeg at du vet, men lurte på om du hoppet over et ledd i bloggen din.
Marx sin teori om at samfunnet naturlig vil gå over til kommunisme er basert på Hegels teori om historiens dialektiske utvikling: føydalt > borgerlig/kapitalistisk > sosialistisk > kommunistisk, og dette er grunnet bl.a. i at kapitalismen ikke kan vokse seg større en hva som er tilgjengelig av marked og ressurser.
Nasjonalt er det ikke stort mer å gjøre på den fronten, når både mor og far er i arbeid, og det er vanlig med deltidsjobb for skoleelever og studenter. Vi kan trygt snakke om en globalisering av økonomien, og markedet har utvidet seg fra det lokale og nasjonale til det regionale og globale. Fortjenesten som genereres av kapitalisme kommer i mindre og mindre grad den generelle befolkningen til gode, og dette var et av Marx sine punkter i Kapitalen.
Tilbake til andre mål for nasjonal “velstand”: Både K. Marx og A. Smith mente arbeidsdeling kunne være et onde. Smith så godene ved spesialisering, men understreket også de psykologiske konsekvensene – “mental mutilation”. Marx snakket om “fremmedgjøring” og konsekvenser det hadde for individet, og selvsagt er hans argument om at kapitaleierenes utbytte er urettferdig, når det er arbeiderene som genererer fortjenesten viktig. Begge var imidlertidig for kapitalisme, men Marx så det som et nødvendig stadie i nasjonsbyggingsprosessen.
Jeg ser at den økonomiske gevinsten for gjennomsnittsnordmannen synker, mens fremmedgjøringen fremdeles påvirker psyken i samme grad. Dette er kanskje årsaken til at folk prioriterer anderledes i dag.
Det er nå ikke like sterk planøkonomi rundt om i vesten, som det er her i Norge, og vi er jo temmelig sosialistiske her hjemme. Jeg tror heller ikke det blir noe systemskifte, dog ser jeg behovet for tilpasning i mer kapitalistiske land.
Hva er dine tanker om kapitalismens utvikling – med tanke på behovet for ekspansjon? Tror du den vil utvikle seg videre i Asia?
Jeg synes dette er et veldig spennende tema, Jannik, og jeg håper vi kan diskutere dette over en kald en senere. Jeg tar bl.a. Internasjonal Politisk Økonomi dette semesteret, og er nysgjerrig på hva fremtiden vil bringe.
Nico
Hei Nico,
Jeg tar gjerne en prat med deg om dette over både én og ti kalde. Riktignok tror jeg du står noe til venstre for meg i den økonomiske politikken, men det tar jeg bare som en utfordring;)
Ja, jeg er klar over at også Adam Smith var skeptisk til enkelte sider ved markedsøkonomien. Han påpekte bl.a. at arbeidsdeling kunne gjøre folk dumme, noe som nok er riktig, men neppe så relevant i dag all den tid det neppe er aktuelt å avskaffe arbeidsdeling – systemskifte eller ei. Dessuten har kapitalismen og velstanden vår de siste tiårene gitt oss lenger utdannelse og mer varierte jobber – noe en skulle tro gjorde oss smartere hvis en følger Smiths gamle resonnement.
På den annen side er det åpenbart at kapitalismen har sine svakheter. Det mest iøyenfallende er trolig at den skaper store sosiale forskjeller. Personlig tror jeg imidlertid det har mer for seg med målrettede tiltak for å redusere utslagene av disse svakhetene (slik vi også i stor grad gjør) enn å avskaffe hele systemet. Til det har kapitalismen altfor mange fordeler – ikke bare i form av at den skaper velstand, men også i form av at den gir frihet og muligheter til enkeltmennesker som ønsker å skape noe for seg selv og omgivelsene sine.
Hva synes du man skal gjøre i Hellas? Lene seg tilbake og nyte livet som er basert på Keynes låne-penger-til-velferds-modellen eller bør de begynne å produsere noe de faktisk kan leve av?
Sosialisme er en tankefeil som ikke insentiverer produksjon. Mennesket er avhengig av produksjon for å leve. Vi kan ikke refordele oss til å spise, vi må faktisk lage maten. Hellas og samtlige fallende økonomier i Europa(det er mange) faller pga den alltid ødeleggende sosialistiske modellen.
Kapitalisme er årsaken til at ekstremt mange mennesker har kommet seg opp fra fattigdom. Sosialisme er empirisk testet ut mange ganger og har alltid feilet. Nord/Sør-Korea er et herlig eksempel – ett av mange.
Enig i at frie markeder og fri verdenshandel har bidratt med enormt mye godt i verden – noe som er særlig tydelig i de eksemplene du trekker frem. Likevel ønsker jeg å ta avstand fra en kategorisk “kapitalisme vs. sosialisme”-debatt. I realiteten opererer alle land et sted i mellom de to teoretiske ytterpunktene som man gjerne kaller kapitalisme og sosialisme. Det interessante er ikke om man skal velge det ene eller det andre, men hvor på glideskalaen man bør legge seg.
Ellers er det interessant at du nevner Hellas og Keynes. Den situasjonen Hellas nå er i har enkelte likhetstrekk med situasjonen til Tyskland etter første verdenskrig da tyskerne ble pålagt å betale store beløp i krigserstatning. Keynes tok den gang sterkt til orde for å ettergi Tysklands gjeld, særlig i boken “The Economic Consequences of the Peace” som kom ut i 1919. Ikke bare var han langt forut for sin tid i å advare mot hvilke motreaksjoner som kunne vokse frem blant det tyske folk, men han påpekte også at det ville være til det beste for alle parter å ettergi store deler av gjelden slik man igjen kunne skape økonomisk vekst i Tyskland. Slik vekst ville nemlig både bidra til vekst i andre Europeiske land og dessuten gjøre Tyskland i stand til å betale tilbake mer av gjelden sin enn de ellers ville kunne klare. Moralen er at man kan være så irritert man vil på grekerne, men man skyter seg selv i foten dersom man lar den greske økonomien kollapse fullstendig. For øvrig kan jeg anbefale mye god lesning om eurokrisen i siste utgave av the Economist=)