Det er lov å la seg skremme…

Uten å ville trekke sammenlikningen for langt mener jeg det er grunn til å reflektere over en del tendenser i dagens Europa som minner urovekkende mye om 30-tallet og opptakten til annen verdenskrig. Jeg vil på ingen måte spå at vi står på randen av et nytt krigsutbrudd, men det er en del tendenser som jeg mener at vi bør være bevisst på og som kan få uønskede konsekvenser – særlig når de finner sted samtidig.

• Økonomiske krisetider: Mange europeiske land sliter med lav økonomisk vekst og høy arbeidsledighet (over 20% i enkelte land). Mange frykter at dette er en situasjon som kan vare lenge. (Japan har knapt hatt økonomisk vekst på 30 år.) Det bør ikke komme som noen overraskelse at slike krisetider skaper frykt og aggresjon blant brede lag av befolkninen, noe man også så blant annet i Tyskland på 30-tallet.
• Høy statsgjeld: På samme måte som Tyskland stod i stor gjeld etter å måtte betale krigserstatning etter første verdenskrig er det også i dag mange europeiske land som sliter med store gjeldsforpliktelser de ikke makter å bære. Dette går utover befolkningen som synes det er urimelig å betale for gjeld som mer eller mindre uberettiget har blitt pådratt dem av landets ledere eller andre. Også befolkningen i kreditorlandene blir skuffet når de ikke får tilbakebetalt sine utlån og det skapes gjensidig misnøye på tvers av ulike land.
• Sviktende velferdsordninger: Når økonomien svikter kan konsekvensene for befolkningen reduseres ved hjelp av gode velferdsordninger. Slike velferdsordninger var derimot ikke godt utbygget i Tyskland på 30-tallet og i dag bygges de ned over store deler av Europa. Kanskje er det enda verre å bli fratatt goder man allerede har vendt seg til enn den gang da dagens velferdsgoder ennå ikke eksisterte? At selv et ellers stabilt land som Storbritannia opplever folkeopprør kan være et farlig tegn.
• Økende klasseforskjeller: Klasseforskjellene i Europa har kanskje aldri vært større enn på 1920-tallet og selv om mange tapte mye penger i 1929 var Europa fortsatt preget av enorme klasseskiller som trolig bidro til å øke misnøyen blant brede lag av befolkningen. På samme måte har klasseskillene økt dramatisk i løpet av det siste tiåret og mange opplever nok at de rike slipper for billig unna fra den finansielle krisen de selv har skapt.
• Tiltakende rasisme: På samme måte som antisemittismen bredte om seg på 30-tallet (særlig i Tyskland, men også f.eks. i Norge) ser man også i dag en sterk økning i rasistiske holdninger blant befolkningen. Anders Behring Breivik var kanskje alene om terrorhandlingene, men han er ikke den eneste som viser stadig større misnøye overfor innvandring generelt og muslimer spesielt.
• Opplevelse av at fremmede “stjeler” arbeidsplasser: Jødene ble brukt som syndebukker på 30-tallet og ble ufortjent tildelt mye av skylden for de dårlige tidene. På samme måte ser vi i dag at europeiske arbeidere som opplever lønnspress og nedleggelser av enkeltbedrifter gjerne legger skylden på arbeidsinnvandring (les: “sosial dumping”) og konkurranse fra lavkostland. En viktig likhet med situasjonen på 30-tallet er at ofrene for lønnspress og oppsigelser utgjør betydelige deler av befolkningen og har lav utdannelse. En viktig forskjell fra situasjonen på 30-tallet er at denne gangen har de rett i påstanden om at det er andre etniske grupper som “stjeler” arbeidsplassene deres – eller rettere sagt utkonkurrerer dem med lavere lønnskostnader.
• Stor politisk avstand mellom mannen i gaten og den herskende eliten: Mange tyskere var på 30-tallet lei av politikere som de mente ikke bidro til å hjelpe dem ut av uføret. Dette banet veien for Hitlers valgseier i 1933 da han fremstod som en sterk leder og et populistisk alternativ for folk flest. På samme måte ser vi i dag økende folkelig motstand mot den herskende eliten. Politikere i Hellas og Storbritannia kan ha så rett de bare vil i at skattene må økes og velferdsordningene reduseres, men store deler av befolkningen er ikke enig. Det er heller ikke mange tyskere som er enig i Angela Merkels forsøk fra å redde Hellas fra kollaps. Et annet eksempel på folkelig motstand mot den herskende eliten er fremveksten av mer eller mindre høyreekstreme og/eller populistiske partier over hele Europa som vi har sett det siste tiåret. Vårt eget Fremskrittspartiet er kanskje ikke så høyreekstremt, men partiets sterke vekst (med unntak av årets kommunevalg) viser likevel at Norge, som mange andre land i Europa, dreier i en populistisk retning hvor mange velgere nok også deler svært fremmedfiendtlige og til dels høyreekstreme synspunkter.

Jeg vil igjen understreke at sammenlikningen med 30-tallet ikke bør dras for langt. De konsekvensene som gjorde seg gjeldene i 1939 var da også til de grader ekstreme. Likevel bør det være grunn til ettertanke og det vi opplevde i Norge den 22. juli er i det minste et tegn på at noen kan la seg drive til å gå svært langt i det som for dem er en kamp mot det herskende politiske system.