Hva er poenget med å skattlegge “de rike”?

Det stilles stadig krav om at “de rike” må skattlegges hardere, men hva oppnår vi egentlig med det? Så lenge vi snakker om de aller rikeste kan vi med god grunn forutsette at disse menneskene bruker en svært liten andel av sin inntekt og/eller formue til personlig forbruk. Resten investeres. Dersom dette er riktig er det også grunn til å anta at den absolutte størrelsen på det personlige forbruket er uavhengig av skattebyrden. Økt beskatning går derfor utover investeringene – som kommer hele samfunnet til gode – og ikke det personlige forbruket.

Dersom vi samtidig antar at myndighetene har et mål om en gitt investeringstakt i samfunnet som helhet, f.eks. som en gitt andel av BNP, betyr det at staten må investere mer når private investeringer avtar. Økt beskatning av “de rike” medfører i så fall at private investeringer faller og offentlige investeringer øker med samme beløp. Hva har vi oppnådd med det? Noen vil naturligvis foretrekke statlig fremfor privat eierskap, men begrunnelsen er da gjerne at man vil redusere forskjellene i samfunnet – og det har man vel ikke oppnådd dersom det personlige forbruket til “de rike” forblir uendret. Å skattlegge de aller rikeste har trolig en viktig symboleffekt, men reelt sett spiller det kanskje ikke så stor rolle.