Fars rolle i abortspørsmålet

På seiltur i sommer begynte vi å diskutere hvilken rolle barnefaren bør ha i spørsmålet om hvorvidt  mor skal velge abort eller ikke.

I Norge er det nok bred oppslutning om at avgjørelsen bør ligge hos mor. Synspunktet har åpenbart gode grunner for seg. Det er hennes (og barnets) kropp det dreier seg om. Samtidig er det unektelig sant at barnefaren gis liten (om noen) beskyttelse gjennom lovverket. Dette er selvsagt ikke ønskelig, men det er kanskje nødvendig for at moren skal få den tilstrekkelige frihet. Et interessant spørsmål er imidlertid om det er mulig å gi barnefaren større innflytelse uten at dette går for mye ut over moren eller fosterets rettsstilling.

Vi kom opp med følgende ideer som både gutta og jentene på seilturen kunne enes om:

1. Moren bør pålegges en plikt til å varsle barnefaren (eventuelt de som kan være barnefaren, hvis det skulle være flere mulige) straks hun blir klar over at hun er gravid. Barnefaren bør ha et rimelig krav på å bli informert. Pliktbrudd kan eventuelt sanksjoneres gjennom en standardisert erstatning eller reduksjon i fremtidige barnebidrag som dog ikke må bli så store at det får betydelige følger for barnet.

2. Dersom barnefaren krever det, burde moren pålegges å delta i et meglingsmøte der begge parter får komme til orde. En liknende ordning har vi f.eks. ved separasjon/skilsmisse. Det ville sikre at moren beholder retten til å velge selv, men faren får samtidig gjennomslag for et rimelig krav på å få ytre seg om et spørsmål som i så stor grad også påvirker ham.

Det er ikke sikkert at dette er gode tiltak, men det er i hvert fall noe vi klarte å komme på over en øl i seilbåten i sommer. Spørsmålet fortjener i hvert fall å bli debattert. Hva synes dere?

Debatt om formueskatten, takk!

Det er synd at vi ikke klarer å få i gang en mer opplyst debatt om formueskatten i Norge. Spørsmålet har stor betydning, både reelt og prinsipielt. Demokratiet kunne hatt godt av at et slikt spørsmål ble grundig debattert i valgkampen, men vi klarer ikke å få mer ut av det enn noen korte postulater om hvorvidt formueskatten bør avskaffes eller ikke. Eller enda verre – at debatten tabloidiseres ved at den presenteres som en sak om noen få profilerte menneskers emigrasjon. Trist.

Mente du det som noe normativt eller deskriptivt?

Den siste uken har det pågått en debatt i aftenposten om hvorvidt forskjeller i adferd mellom kvinner og menn skyldes biologiske eller samfunnsskapte forskjeller.

Det hele startet med en spørreundersøkelse blant studenter ved NTNU som, ikke overraskende, viste at mannlige studenter ønsker seg betydelig flere sexpartnere enn kvinnelige studenter. Den biologiske forklaringen som har vært fremmet, er denne: Ifølge Darwins evolusjonslære er det de individene som lykkes i å videreføre genene sine til neste generasjon som vinner. Slik påvirkes vår genetiske sammensetning over tid gjennom en naturlig silingsprosess. For menn vil det å ha sex med flest mulig kvinner være et viktig (kanskje det viktigste?) kriterium for å lykkes i denne prosessen. Jo flere barn man får, desto større sjanse blir det for at noen vokser opp og fører genene videre. Enkel statistikk. Kvinner derimot, kan ikke bare tenke kvantitativt, for det er meget begrenset hvor mange barn de kan få i løpet av et liv. Svangerskapet tar tid, amming tar tid og det tar tid å passe på barna inntil de klarer seg selv. I tillegg tærer det fysisk på kroppen å føde barn. Derfor må en kvinne nøye velge ut noen få menn hun vil ha sex med for at de få barna hun kan føde i løpet av livet får gener fra sin far som gir størst mulig sjanse til å vokse opp. Det er disse kvinnene som vinner i konkurransen over tid.

Denne biologiske forklaringen virker åpenbart logisk. Likevel er det enkelte som har vært fremme i debatten og avfeid den helt ved å hevde at forskjellene mellom kvinner og menn i spørreundersøkelsen utelukkende er samfunnsskapte. Jeg er enig i at dette delvis kan forklares gjennom samfunnsskapte roller for henholdsvis kvinner og menn, men å hevde at forskjellene mellom kjønnene er fullt ut samfunnsskapt kan jeg vanskelig slutte meg til. Jeg har en mistanke om at det er noen som gjerne skulle ønske at det var slik, og som prøver å opphøye dette normative standpunktet til noe deskriptivt. Det fordummer debatten.

Jeg synes dessverre at jeg ser dette ganske ofte. Mennesker som ikke klarer å debattere et rent deskriptivt spørsmål uten å bli påvirket av sine egne normative standpunkt. Det er bare trist. Er det noen flere der ute som irriterer seg over dette?

Noen som kan gi meg svar på spørsmålet om viljens frihet?

Jeg har hittil hatt en forholdsvis uvanlig sommerferie. Vanligvis pleier sommeren å inneholde en blanding av sol, skjærgård, tankeløshet, fest og moro – de senere år kombinert med trainee-jobber/internships for å finne ut hva jeg skal bli når (hvis?) jeg blir stor.

I år har jeg en høyst uakademisk sommerjobb. Jeg maler hus. For å gi jobben litt mening utover det fine været og resultatet av arbeidet, bestemte jeg meg for å høre på lydbøker mens jeg maler. Etter å ha hørt på diverse forelesninger fra professorer innen forskjellige fagområder, fra verdens ledende universiteter, har jeg nå begynt å lære om de store filosofene mens jeg står og maler. Dette ga meg et lite kick, og jeg begynte å filosofere over den klassiske problemstillingen om viljens frihet.

Hvis vi begynner med å kartlegge alt vi kjenner til som har likheter med den menneskelige hjerne, er det vel naturlig å trekke frem både menneskeskapte datamaskiner og hjernen til forskjellige former for dyr. Jeg tror de fleste kan være enige om at en datamaskin ikke har fri vilje. Den er forhåndsprogrammert. Men hva med dyr? Og eventuelt hvilke dyr? Er det en distinkt forskjell mellom en mekanisk ”hjerne”, som en datamaskin, og en biologisk hjerne, som hos dyr og mennesker, eller er det bare snakk om gradsforskjeller slik at en moderne datamaskin må plasseres et eller annet sted på skalaen mellom f.eks. en rotte- og en menneskehjerne? Hvilke hjerner har eventuelt evnen til å generere fri vilje?

Jeg er ikke så sikker på om det overhodet finnes noe som heter fri vilje. Det er vanskelig å sette meg inn i andres situasjon (både andre dyrearter og andre mennesker), men når jeg tenker på hvordan jeg er formet som menneske, slår det meg i hvor stor grad jeg er formet av mine omgivelser. Jeg tenker på slike ting som foreldre, besteforeldre, søsken, venner, hvilke skoler jeg gikk på, hvilke lærere jeg hadde, hvilket land jeg har vokst opp i, mine omgivelsers forhold til religion, hva jeg har lest, hvilke land jeg har reist til, hva jeg har sett og opplevd…

Når jeg tenker, har jeg en tendens til å relatere synspunktene mine til ting jeg kjenner fra tidligere. Jeg skulle tro at det også gjelder for dere. Enig? Kanskje verden er deterministisk, slik at mine tanker og synspunkter bare er en nødvendig konsekvens av hva jeg tidligere har opplevd. Kanskje årsaken til at mennesker tilsynelatende har forskjellige, individuelle meninger bare er at de naturligvis har opplevd forskjellige ting.

Men hvis verden var rent deterministisk, kunne jeg da sittet her og filosofert over om jeg har fri vilje? Synspunktet likner litt på den berømte erkjennelsen til Decartes: ”Jeg tenker, derfor er jeg.” Tja, noen impulser jeg har fått utenfra er kanskje den eneste årsaken til at jeg sitter her og skriver…?

Man kvier seg naturligvis litt for å innta det standpunktet at vi mennesker ikke har fri vilje. Et slikt standpunkt vil jo ha dramatiske konsekvenser for hvordan vi ser på verden. Begrepene rett og galt vil f.eks. ikke lenger ha noe meningsfylt innhold. Morderen eller voldtektsmannen kan jo ikke noe for det de har gjort. Det var bare en konsekvens av de sanseinntrykkene de har hatt gjennom livene sine. Dette betyr imidlertid ikke at det nødvendigvis er galt å straffe dem, men straffen kan i så fall ikke begrunnes med at den er rettferdig og rimelig – den kan da bare begrunnes med at den er nødvendig i en større sammenheng for at mennesker skal innrette seg etter samfunnets krav (straffens allmennpreventive virkning). Det er kontroversielt, men jeg heller likevel i retning av at vi kanskje ikke har fri vilje.

Noen vil kanskje innvende at vi nødvendigvis må ha fri vilje – ellers hadde vi ikke innrettet oss etter de reglene som gjelder i samfunnet. Vi ser jo en klar sammenheng mellom den politikk som føres og hvordan mennesker handler. Men dette er en kortslutning. Den politikk som føres kan jo vel så godt bare inngå som en del av de impulser vi mottar fra omverdenen, som totalt sett kanskje former våre handlinger på en rent deterministisk måte.

Det mest urovekkende for meg er imidlertid den sammenlikningen man kan gjøre mellom mennesker og dyr. Jeg tror de fleste kan være enige om at enklere former for dyr ikke har fri vilje. I så fall er det slående at vi rent biologisk ikke er noe annet enn dyr. Vi er riktignok en svært intelligent art, men vi er i all hovedsak bygget opp på samme måte som f.eks. en mus eller en innsekt. Vi er bygget av celler, som igjen er bygget opp av atomer. Våre innbyrdes ulikheter skyldes i all hovedsak forskjeller i vårt DNA, men vi vet i dag at forskjellen i DNA mellom et menneske og f.eks. en gris er ganske ubetydelig. Skulle en så liten forskjell være tilstrekkelig til at et menneske har noe så fantastisk og spesielt som fri vilje, mens en gris ikke har det?

Og hvis vi er enige om at dagens datamaskiner ikke har fri vilje, vil vi noen gang kunne lage datamaskiner som har det? Hvis menneskehjernen er bygget opp av atomer, som alt annet i verden, må det vel i hvert fall være teoretisk mulig at man en gang i fremtiden klarer å lage like avanserte datamaskiner. I så fall må vi enten akseptere at datamaskiner rent teoretisk kan ha fri vilje, eller vi må akseptere at mennesker ikke har det. Hva tror du?

Valg 2009

Det begynner å nærme seg stortingsvalg. Når vi mennesker forsøker å gjøre velbegrunnede valg, er det vanlig at man på forhånd har en oppfatning om hva som er målsetningen/hva man ønsker å oppnå med det valget man gjør og dessuten hvilke kriterier man skal legge vekt på når man velger. Det gir grunn til å tenke over følgende problemstillinger:

1. Bør man stemme på det partiet man mener er best for
   1. Norge
   2. Verden
   3. Seg selv (hvis alle stemmer til sitt eget beste blir kanskje resultatet til samfunnets beste…)?
2. Hvilket av de tre nevnte kriteriene tror du de fleste stemmer etter? Hvordan er fordelingen mellom dem?
3. Hvis fordelingen hadde vært annerledes, hvilke partier hadde vunnet på dette?
   1. Hvis flere hadde stemt etter hva de mener er best for Norge
   2. Hvis flere hadde stemt etter hva de mener er best for verden
   3. Hvis flere hadde stemt etter hva de mener er best for seg selv

Sosial dumping…?

“Sosial dumping” har blitt et nytt ord i det norske språket som vi hører stadig oftere. Det har blitt et fy-ord som nærmest automatisk gir negative assosiasjoner. (At dette selvsagt er en bevisst politisk strategi, er en annen sak.)

Alternativt: Jo lavere lønninger til utenlandske arbeidere, desto mer av deres arbeidskraft vil vi som bor i Norge etterspørre. Dette innebærer at flere får muligheten til å komme hit og arbeide (hvilket er noe mange mennesker ønsker sterkt – ellers hadde de ikke kommet hit). De som kommer hit får riktignok lavere lønn, men muligheten gis til flere og forskjellene blir mindre mellom dem som får komme og dem som ikke får. Reduserte forskjeller. Kaken blir jevnere fordelt. God sosialdemokratisk politikk - skulle en tro. Samtidig får vi fordelen av billigere arbeidskraft. Alle er vinnere…

…bortsett fra de norske arbeidstakerne som må konkurrere med den billige arbeidskraften og andre nordmenn som blir nødt til å se på at mennesker arbeider under hva vi vil oppfatte som dårlige arbeidsforhold og dårligere lønninger. Kanskje er det slik at hele dette med sosial dumping egentlig bare handler om at noen, i internasjonal sammenheng meget godt betalte, norske arbeidstakere vil berike seg selv på bekostning av mindre privilegerte mennesker i andre land. Og at de får god hjelp av alle dem som synes synd på de polske arbeiderne som er avbildet i Dagbladet og VG mens de arbeider under dårlige forhold og til lave lønninger – etter norsk målestokk. Vi mennesker har nemlig en tendens til å engasjere oss i enkeltskjebner. Dessuten liker vi ikke å se fattigdom og elendighet. Slik sett hjelper det godt hvis vi kan betale de utenlandske arbeiderne litt bedre. På den måten slipper vi å se elendigheten. Den forblir nemlig hos dem som ikke får komme til Norge fordi lønningene er for høye og etterspørselen etter arbeidskraften deres følgelig blir for lav.

Dette siste minner kanskje litt om debatten rundt det nye forbudet mot kjøp av sex. Virksomheten går under jorden, det blir vanskeligere å holde kontroll over eventuelt misbruk av de prostituerte, men vi andre slipper i hvert fall å se på. God sosialdemokratisk politikk. En vesentlig forskjell mellom såkalt sosial dumping og prostitusjon er imidlertid at mange prostituerte blir tvunget inn i sitt yrke (menneskehandel, trafficking). Dette underbygger imidlertid bare poenget. De prostituerte trenger sterkere, ikke svakere beskyttelse og kontroll når vi vet at menneskehandel forekommer. Utenlandske arbeidere i andre næringer kommer hit helt frivillig – fordi betingelsene er bedre her enn i deres hjemland. Sosial dumping?

I dette innlegget går jeg lenger enn hva jeg vanligvis gjør i å være åpen om mine egne meninger om det spørsmålet som debatteres. Moralen er imidlertid: Tenk selv! Selv om ”sosial dumping” høres forferdelig ut, er det ikke nødvendigvis slik…

Noen tanker om lønnsnivå og økonomisk vekst

Det er en vanlig antakelse at høye lønnskostnader i Norge er en ulempe for norsk næringsliv og for økonomisk vekst i Norge fordi det svekker konkurranseevnen til norske bedrifter. Mitt inntrykk er at dette tas nærmest for gitt, som en opplest og vedtatt sannhet.

Det er imidlertid grunn til å stille spørsmål ved en slik antakelse. Jo dyrere arbeidskraft er sammenliknet med andre innsatsfaktorer som bedrifter bruker i produksjonen av varer og tjenester, desto sterkere incentiver har bedriftene til å finne nye produksjonsmetoder som reduserer bruken av arbeidskraft. Og det er jo dette som gjør oss rikere – at vi klarer å produsere mer med den samme arbeidsinnsatsen. Kan det være slik at høye lønnskostnader snarere er en fordel enn en ulempe… ?

Bedre å være føre-var enn…?

Vi mennesker blir ofte nødt til å fatte beslutninger under usikkerhet. Emnet behandles innenfor en rekke vitenskaper. Økonomer snakker om risikoaversjon, risikonøytralitet og om risikosøkende personer. I jusen har vi prinsipper for bevisvurdering. Innenfor miljøpolitikken og tilknyttede vitenskapelige arbeider hører man gjerne om føre-var-prinsippet. Prinsippet går i korthet ut på at usikkerheten skal komme miljøet til gode. Man må følgelig være temmelig sikker på at miljøet ikke kommer til skade før man fatter en beslutning om å sette i verk en eller annen aktivitet. Prinsippet har fått internasjonal tilslutning regnes som et av de grunnleggende virkemidlene i kampen mot forurensning.

Det overrasker meg at ikke flere stiller spørsmålstegn ved bruken av føre-var-prinsippet. Utgangspunktet ved enhver beslutning bør klart nok være at man trekker inn alle argumenter som trekker i forskjellige retninger og veier disse mot hverandre ut ifra deres relative betydning i det enkelte tilfelle. Føre-var-prinsippet bryter med dette grunnleggende utgangspunktet ved at man på forhånd bestemmer seg for å favorisere en viss gruppe argumenter (miljøhensyn) fremfor andre. Man tar et generelt standpunkt som nødvendigvis innebærer at miljøhensyn vil måtte gis forrang selv i en del tilfeller der andre argumenter skulle være mer tungtveiende i det konkrete tilfelle. Bruken av et slikt prinsipp krever en særskilt begrunnelse, og det er ikke helt lett å se hva denne skulle være.

Dette kan sammenliknes med bevisvurderingen i domstolsprosessen. Vi har to hovedtyper prosessformer: sivilprosess og straffeprosess. I sivilprosessen er det klare utgangspunkt at man velger det alternativ som er mest sannsynlig. Det er på denne måten man oppnår flest mulig riktige dommer, hvilket blir ansett å være målsetningen. Slik er det ikke i straffeprosessen. Her er regelen at all rimelig tvil skal komme tiltalte til gode. Årsaken til at man har en slik regel, er at det blir ansett for mye verre at en uskyldig blir dømt enn at en skyldig går fri. Målsetningen er altså ikke å oppnå flest mulig riktige dommer, hvilket synes enkelt å akseptere på dette området.

Hvordan er så stillingen innen miljøpolitikken? Ønsker vi å oppnå flest mulig riktige beslutninger? I så fall er føre-var-prinsippet overhodet ikke formålstjenlig. For at føre-var-prinsippet skal kunne forsvares, må det være slik at en feilbeslutning der miljøhensynet blir tillagt for lite vekt generelt er mye verre enn en feilbeslutning der miljøhensyn blir tillagt for mye vekt. Jeg er selvsagt enig i at det er ekstremt viktig at vi ivaretar miljøet – jeg er til og med medlem i et parti som har miljø som en av sine kjernesaker. Men er det generelt sett slik at en feilbeslutning som går på bekostning av miljøet er så mye verre enn en feilbeslutning som går på bekostning av andre hensyn? Det finnes da også andre viktige forhold å legge vekt på. Hva med bekjempelse av fattigdom, sult, HIV/aids, terrorisme, krig eller menneskerettighetsbrudd? Er ikke dette også viktige hensyn å ta? Er miljøhensynet til sammenlikning så mye viktigere at det fortjener forrang ved usikkerhet?

Fra luksus- til nødvendighetsgoder

I dette innlegget vil jeg rette fokus mot en side ved de økonomiske forskjellene i samfunnet som sjelden trekkes frem i den offentlige debatten. Mennesker med god økonomi spiller sannsynligvis en helt nødvendig rolle i utviklingen fordi de etterspør nye, dyre luksusgoder. Denne etterspørselen stimulerer produsentene til å utvikle nye produkter og tjenester som senere blir allemannseie.

Biler, kjøleskap, stekeovn, TV, vaskemaskin, elektrisk lys og oppvarming, en rekke medisiner og andre medisinske oppfinnelser… Alt dette, som vi i Norge i dag opplever som selvfølgeligheter, var i begynnelsen luksusartikler for overklassen. Uten velstående menneskers sterke kjøpekraft ville disse produktene kanskje aldri blitt produsert. Slike produkter er som regel meget dyre når de først kommer på markedet. Etter hvert blir produksjonen mer effektiv, og produktene blir både bedre og billigere. Til slutt blir det allemannseie og gir hele befolkningen en enklere og bedre hverdag.

Det er vanskelig å si nøyaktig hvor viktig dette er for den økonomiske utviklingen, men jeg lurer på om det kan spille en større rolle enn man først tror. Uansett er det et av flere argumenter som trekker i retning av at vi trenger en viss grad av økonomiske forskjeller i samfunnet vårt.

Litt om incentivsystemer for toppledere

Debatten om topplederlønninger blir ofte redusert til en debatt om grådighet og misunnelse. Her skal jeg ikke si noe om størrelsen på lønningene, men snarere komme med noen tanker om hvordan lønnssystemene kan konstrueres for å gi riktige incentiver.

Jeg tror folk flest ikke er klar over hvor viktig lederlønninger er for deres egen velferd. Den økonomiske veksten i samfunnet, som er grunnlaget for vår høye levestandard, skapes for en stor del i de store, børsnoterte selskapene. De beslutningene som fattes i selskapenes ledende organer er helt avgjørende for hvor bra vi kommer til å ha det i fremtiden. Det er derfor det er så viktig med gode incentivordninger, slik at lederne forfølger de målsetningene som er best for bedriften og for samfunnet.

Lenge var trenden den at bedriftene vokste seg stadig større, og vi fikk industrikonglomerater med virksomhet innenfor en rekke forskjellige områder. En viktig årsak til denne utviklingen var nok at det for lederne gir større personlig prestisje å lede en stor bedrift. Lederne kunne følgelig ha en egeninteresse i å utvide virksomheten selv om dette skulle gå på bekostning av aksjonærene og samfunnet for øvrig.

De senere årene har aksjeopsjoner vært flittig brukt som incentivsystem. Lederlønningen blir på denne måten sterkt knyttet til aksjekursen, og lederens egeninteresse blir i stor grad sammenfallende med aksjonærenes og samfunnets interesser. I denne perioden har vi da også sett at mange bedrifter har blitt splittet opp for å fokusere på kjernevirksomheten, ofte med bedre og mer effektiv drift som resultat.

Et problem med aksjeopsjoner er imidlertid at det ofte kan gi incentiver til å satse på kortsiktig fremfor langsiktig profitt. Lederen vil ha en egeninteresse i å maksimere aksjekursen på det tidspunktet opsjonene innløses. Hva som vil skje senere, spiller ingen rolle for lederens avlønning. Et annet problem er at aksjekursen påvirkes av en rekke andre faktorer enn kvaliteten på ledernes arbeid. Makroøkonomiske størrelser vil for eksempel ofte ha mye større betydning for kursutviklingen med den følge at størrelsen på lederlønningene i hovedsak blir avgjort av tilfeldigheter.

Det skal bli spennende å se hvordan fremtidens incentivsystemer vil bli utformet. For det første tror jeg det er viktig å øke bredden på hvilke parametere som brukes for å måle ledernes prestasjoner. Dette reduserer risikoen for at incentivsystemet slår feil ut. Man kan for eksempel operere med en blanding av fastlønn, aksjeopsjoner og et bonussystem basert på størrelser som for eksempel sykefravær, omsetning, antall arbeidsulykker eller andre målsetninger som den enkelte bedrift ønsker å oppnå. For det annet tror jeg det er viktig, når man bruker aksjekursutviklingen som parameter (f.eks. ved opsjoner), at man ikke ser på kursutviklingen i seg selv. Man bør sammenlikne med en gruppe konkurrenter (peer-group) slik at det avgjørende blir om man gjør det bedre enn de andre i bransjen. Dette retter fokus mot prestasjonene til den enkelte bedrift, ikke mot den makroøkonomiske utviklingen. For det tredje tror jeg det er viktig å bruke parametere som måler resultater på forskjellige tidspunkt. Eventuelle aksjeopsjoner bør ha faste innløsingstidspunkt over en lang periode, slik at man ikke kan innløse alle på ett tidspunkt. Dette gir incentiver til å arbeide for en høy aksjekurs over tid. For å få en tilstrekkelig lang tidshorisont bør kanskje også pensjonsavtalene utformes slik at ledernes pensjoner knyttes til aksjekursen en stund etter at de sluttet som toppleder.